I kveld skal jeg være alene hjemme. Alle i leiligheten unntatt meg, har planer utenfor hjemmet. Lange planer også. Det er faktisk mulig at det ikke kommer noen hjem før i morgen tidlig, men de kommer i alle fall ikke før klokka tolv.
Og jeg gleder, gleder, gleder meg. Jeg gleder meg nesten i hjel. Og det har jeg litt dårlig samvittighet for. Men ikke så veldig. Alle som kjenner meg vet at jeg er utrolig glad i den lille familien min, og jeg vet ikke om noen som setter mer pris på tacofredag eller pizzalørdag enn meg. Jeg synes til og med at det er koselig at vi bor trangt, og at når vi er hjemme er vi på mange måter sammen absolutt hele tiden.
Men altså. Alenekveld! Og hva er det jeg gleder meg sånn til? Det er faktisk en liten liste.
Jeg gleder meg til å ha det stille. Helt stille! Ingen data eller mobilspill (som er så jævlig å høre på at det egentlig hadde fortjent en egen liste). Ingen musikk (som jeg blir hun kjedelige som ber alle å dempe). Ingen som slamrer med kjeler eller panner, lager mat eller rydder (slik at jeg føler at jeg må slamre med kjeler og panner, lage mat eller rydde).
Jeg gleder meg til å spise mat som bare jeg, og da tror jeg faktisk det bare er jeg, liker. Eller.. det er sikkert andre som liker Skorpor med bare smør på, og kanskje det er flere der ute som kan kjøpe en familiepakke med saftis og spise opp hver eneste en på en snau time. Men jeg tror kanskje ikke jeg er den eneste som liker å lage posebearnaise og spise bare den. Uten noe annet. Fire porsjoner saus til bare meg. Jeg lager lettversjonen, så det er ikke såååå usunt, men det er ikke noe man gjør når andre ser på. Det er ikke det. Og i alle fall vil jeg ikke at noen skal se det i dette huset, hvor Espen lager all mat fra bunnen av og danderer den pent på tallerknene. (Den drittsekken)
Og så gleder jeg meg til å strikke. Det kom sikkert ikke som noen bombe, men jeg gleder meg så innmari til akkurat det. Til å strikke, strikke, strikke. Det kan gjerne være være et komplisert hullmønster, men det må ikke være det. Bare strikke, strikke, strikke, uten at jeg må be noen være stille fordi jeg teller, uten at noen ser meg hvis jeg gjør en liten feil og må rekke opp litt, uten en eneste kommentar til hva jeg holder på med. Kanskje jeg til og med skal snike meg til å begynne på noe nytt selv om det jeg egentlig holder på med ikke er ferdig?? Nå som ingen ser meg..Nå er det bare meg og mine kjære pinner, og mitt elskede garn. Halvveis liggende i sofaen. Med beina på bordet. God og mett, men med flere saftis i fryseren. Mmmm! Jeg gleder meg!
Har du noen hemmelige alenevaner? Du kan gjerne fortelle dem til meg. Jeg sier det ikke videre. Hvis ikke du vil da.
Nå skal jeg kose meg. Det håper jeg du gjør også. Vi strikkes!